I min verden er ikke selvinnsikt nok. En må i tillegg ha selvutsikt og deretter evne til selvregulering. Summen av dette kaller jeg selvforståelse.
Selvinnsikt er å ha tilgang til og kontakt med sitt «indre repertoar». Som eget livsløp, egen personlighet, egne verdier, egne erfaringer, egen kompetanse, egne skyggesider osv.
Selvutsikt er å forstå hvordan du virker på andre og hvordan de virker på deg. Samtidig. Selvregulering er å kunne bruke seg selv i møte med andre. Altså hvordan en gir plass og tar plass. Hvordan en tilpasser seg og hvordan en spiller på og med sin selvinnsikt og selvutsikt.
Har så ledere denne selvforståelsen?
Jeg vil vel si at mange ledere har «litt å gå på» der. Det gjelder for øvrig også for medarbeidere. Og i min verden er selvforståelse en av to forutsetninger for å kunne fungere som leder. Den andre er rolle- og kontekstforståelse.
I tillegg må en ha en oppdatert verktøykasse for å gjøre jobben som leder. I den må det ligge anvendbar lederkompetanse. Jo tidligere i lederkarrieren en får tilgang til dette, jo bedre og lettere vil det være å kunne lede på ulike nivåer.
Derfor er dette «pensum» i vår bok om det å bli leder for første gang: «På randen av ledelse. En veiviser i førstegangsledelse».
Der én av læringsutfordringene var å kjenne og bruke seg selv. Der lederplattformen var den viktigste å (begynne) å jobbe med – som grunnlag for å oppnå konkret og anvendbar selvforståelse.
Jeg har for øvrig skrevet et litt lengre innlegg i Dagens Perspektiv om dette for noen år siden
