Her er artikkelen «Kunsten å reflektere«, som sto på trykk i Dagens Perspektiv i 2020.
I dag opplever jeg at ledere fortsatt sliter med å gjøre det som er selve forutsetningen for i det hele tatt å kunne reflektere: Sette av tid.
Noen utdrag fra innlegget i 2020:
La oss starte med å finne ut av hva refleksjon faktisk betyr, for så å se nærmere på hva det innebærer og dermed forutsetter. Ser vi i ordboken, så sier den følgende:
refleksjo’n:
- tilbakekasting av lys og lyd
- ettertanke, overveielse gjøre seg mange r-er
Høytider som jul og påske skal jo i utgangspunktet være en tid for andakt og ettertanke, men trolig er vi allerede på etterskudd i forhold til disse ettertankene. Ja, spørsmålet er jo om vi faktisk vet hvor tankene våre er, eller om vi må løpe etter dem også?
Når Norges største lederundersøkelse viser at under 20 prosent av mellom- og topplederne i Norge setter tid av til personlig refleksjon, kan vi trolig konkludere med at i alle fall lederne bokstavlig talt henger etter (tankene).
Slik sett, bør du tidligst mulig begynne å jobbe med å få kontakt med deg selv, og ikke minst bli glad i deg selv. Når jeg så påstår at dette kanskje er de to viktigste grunnsteinene i et menneskes refleksjonsevne, kan vi jo alle lure på hvor god kontakt vi har med oss selv, og ikke minst hvor glad vi bokstavelig talt i er i oss selv.
I mine øyne får du aldri denne muligheten til å bli kjent med deg selv og etter hvert bli glad i deg selv. Du må faktisk gi deg selv den
Jeg kan trøste dere med at dette definitivt ikke er lett, men at det heller ikke er umulig. Dersom du er opptatt av å oppnå en slik personlig kontakt med seg selv, så ligger trolig ”svaret” i å forstå og erkjenne det faktum at døren inn til deg selv kun kan åpnes opp innenifra. Og at det er du selv som sitter med nøkkelen. Eller rettere sagt; er nøkkelen
La meg derfor helt på tampen av dette innlegget, som trolig burde hatt overskriften: «Kunsten å reflektere før det er for sent», dele et dikt.
Det heter ” Den annsame” og er skrevet av Jan Magnus Bruheim:
”Han har ikkje stund til å stogge
og ikkje tid til å sjå
Menneskene som han møter,
dei ansar han aldri på
Mangt har han rekkje over
Det gjeld um å fara fort
Mykje var det å gjera
Det auka dess meir han fekk gjort
Så lid det til endes med dagen
Han står der, studd over stav
Og spør: Kva har livet gjeve
og kvar har det vorte av ?
Slik jaga han gjennom livet
uten å få det fatt
Ei glede sprang etter på vegen
men nådde han aldri att”
PS: Overvei derfor å gi deg selv et resterende ettertenksomt og refleksivt år i gave. Husk gjerne ordtaket om at i en lukket hånd kommer som kjent intet verken ut eller inn. Det samme gjelder trolig også for et lukket sinn.
Oppsummert: Sett av tid!
