De fleste ledere har i det minste hørt om viktigheten av å både gi og ta imot tilbakemeldinger. Mange har også vært med på enten lederkurs og/eller lederutviklingsprogrammer der dette med «feedback» har vært jobbet med. Noen har sikkert også lest mye litteratur om viktigheten av dette.
Likevel svikter alt for mange ledere på dette i hverdagen. Kurset, boken foredraget, artikkelen, lederprogrammet etc. virker å ha «fordunstet» både fra hodet og verktøykassen.
Hvorfor er det (blitt) slik? Har en som leder ikke tid, eller handler det om frykt og redsel?
Selvsagt har man tid, så her handler det nok mer om en form for redsel og frykt for:
- At selvbildet vil bli enten utfordret eller «ødelagt»
- At en ikke er «likt» eller er «populær»
- At en vil kunne få kritikk
- At en ikke takler verken ris eller ros=blir emosjonell
- At medarbeidere er redde for å gi tilbakemeldinger
- At medarbeidere ikke har nok tillit til og er trygg på deg som leder
Det er garantert flere grunner til at ledere ikke ber om tilbakemeldinger. Eller gir tilbakemeldinger.
Det er disse (selvpålagte) hindringene vi må fjerne før vi kan snakke om en robust tilbakemeldingskultur. For dersom vi alle ber om tilbakemeldinger, vil vi alle sakte men sikkert også få tilbakemeldinger – og etterhvert bli «gode» på å ta dem i mot dem. Alle som en!
